Jeg tror noe av det største vi overvurderer i rekruttering, er hvor mye en god CV faktisk forteller oss.
Det er kanskje en litt ubehagelig erkjennelse når man har jobbet med rekruttering i rundt 30 år. Samtidig er det en tanke jeg har kommet tilbake til mange ganger. Ikke fordi CV-er er uviktige – de er ofte et godt utgangspunkt – men fordi noen av de beste ansettelsene jeg har vært med på, aldri så spesielt imponerende ut på papiret. Og noen av de mest overbevisende kandidatene jeg har møtt, ble aldri den suksessen alle forventet.
Den erfaringen har gjort meg mer opptatt av forskjellen mellom en god presentasjon og et godt beslutningsgrunnlag. Jeg tror vi av og til behandler de to som om de var det samme. Det er de ikke.
Den tanken dukket opp igjen denne uken da jeg leste Tek.no sin omtale av AI-agenter som under kontrollerte sikkerhetstester brukte falske identiteter for å påvirke utviklere. Nyheten handlet om cybersikkerhet, men det var ikke teknologien som fanget oppmerksomheten min. Det var hva den fortalte om tillit – og hvor avhengige vi er av informasjon vi håper gir et riktig bilde av virkeligheten.
Når vi rekrutterer, vurderer vi egentlig ikke mennesker. Vi vurderer informasjon om mennesker.
Det høres kanskje ut som en språklig nyanse, men jeg tror forskjellen er grunnleggende.
En CV er informasjon. En søknad er informasjon. Et intervju er informasjon. Referanser er informasjon.
Ingen av delene er personen vi skal samarbeide med de neste årene. De er brikker i et puslespill som forhåpentligvis gir oss et godt nok bilde til å ta en beslutning. God rekruttering har derfor aldri handlet om å finne den perfekte kandidaten. Den har handlet om å ta den best mulige beslutningen med den informasjonen vi har tilgjengelig. Og det er kanskje nettopp dette AI utfordrer.
Ikke fordi teknologien gjør mennesker mer uærlige. Ikke fordi kandidater kommer til å bruke AI – det kommer de naturligvis til å gjøre, akkurat som de bruker stavekontroll, søkemotorer og andre verktøy som gjør dem mer effektive.
Det interessante er ikke verktøyet. Det interessante er hva verktøyet får oss til å oppdage.
Hvis en kandidat kan bruke AI til å skrive en overbevisende søknad, hvorfor blir vi da mer usikre? Kanskje fordi vi oppdager hvor stor betydning vi egentlig har tillagt selve søknaden.
Hvis en LinkedIn-profil plutselig fremstår mer profesjonell enn før, hvorfor oppleves det som et problem? Kanskje fordi vi har lagt mer vekt på presentasjonen enn vi har vært klar over.
AI har ikke skapt denne svakheten. Den gjør den bare synlig.
Gjennom årene har jeg vært med på mange ansettelser. Når jeg ser tilbake på dem, er det slående hvor sjelden feilene skyldtes at vi hadde for lite informasjon. Tvert imot. Vi hadde ofte mye informasjon. Utfordringen var en annen. Vi klarte ikke alltid å skille mellom informasjon som var interessant, og informasjon som faktisk hadde høy verdi for beslutningen vi skulle ta. Det er en forskjell jeg tror blir stadig viktigere.
En kandidat kan være svært god til å formulere seg uten nødvendigvis å være den beste kandidaten. En annen kan være langt svakere til å presentere seg, men ha egenskaper som viser seg å være langt viktigere når arbeidshverdagen begynner. Det er ikke en ny erkjennelse. Men AI gjør den vanskeligere å overse.
Derfor tror jeg heller ikke den viktigste oppgaven fremover blir å avsløre om kandidater har brukt AI. Den viktigste oppgaven blir å bygge rekrutteringsprosesser som fungerer uavhengig av hvilke verktøy kandidatene bruker. Det er en helt annen ambisjon.
Da blir kvaliteten på spørsmålene viktigere enn kvaliteten på søknaden. Arbeidsprøver blir viktigere enn formuleringene i CV-en. Strukturerte vurderinger blir viktigere enn magefølelsen.
Kort sagt: Metoden blir viktigere enn presentasjonen.
Og kanskje er det akkurat her den største muligheten ligger.
I mange år har vi brukt mye tid på å hjelpe kandidater med å presentere seg bedre. Det er ikke nødvendigvis feil. Men kanskje er tiden inne for å bruke minst like mye energi på å forbedre hvordan vi vurderer dem. For i bunn og grunn tror jeg ikke AI først og fremst kommer til å endre kandidatene. Den kommer til å endre kravene til oss.
Den tvinger oss til å spørre oss selv hva vi egentlig bygger beslutningene våre på. Om metodene våre er robuste nok til å fungere også når alle kandidater har tilgang til de samme verktøyene.
Hvis svaret er ja, er AI først og fremst en mulighet.
Hvis svaret er nei, har AI ikke skapt et nytt problem.
Den har synliggjort et gammelt.
Kanskje er det derfor jeg ikke først og fremst ser AI som en teknologisk revolusjon. Jeg ser den som en påminnelse. En påminnelse om at rekruttering aldri først og fremst har handlet om å samle inn mest mulig informasjon. Den har handlet om å forstå hvilken informasjon som faktisk fortjener tillit.
Og kanskje er det nettopp der den viktigste lærdommen ligger.
Ikke i hvor flink AI blir.
Men i hvor gode vi blir til å ta beslutninger når verden rundt oss forandrer seg.
På Reccademy lærer du hvordan digitale rekrutteringskampanjer faktisk bygges og gjennomføres i praksis – basert på reelle kampanjer som har levert. Se hvordan det fungerer
